Om rasen

Bullmastiffen er opprinnelig en engelsk rase. Avlsarbeidet startet systematisk for ca 160 år siden, og er en vellykket krysning mellom den store mastiffen og en mindre bulldog. Den ble godkjent av den engelske kennelklubben som selvstendig rase i 1924.
Den engelske overklassen var i tidligere tider svært glad i å drive jakt, og de hadde satt ut store mengder vilt i områdene rundt herregårdene sine.
Godseierne hadde egne ansatte som først og fremst skulle beskytte viltet mot krypskyttere. Det var mye fattigdom blant befolkningen, så krypskyting var en fristende måte å skaffe mat til seg og sine på. Dette til tross for at man faktisk kunne risikere dødsstraff dersom man ble tatt. Man fant raskt ut at skogvokteren kunne trenge en hjelper på sine nattlige patruljer. Den første krysningen av Bullmastiff ble kalt Game keepers night dog (skogvokterens natthund), og ble skogvokterens trofaste følgesvenn.
Bullmastiffen hadde alle de kvaliteter skogvokteren var på jakt etter; stor, sterk, smidig, lydløs som en løve og rask nok til å innhente en mann, felle ham og holde ham nede uten å skade. Den hadde liten interesse for vilt, og den brukte utelukkende sin styrke og hurtighet til å innhente og nedlegge krypskytteren. Bullmastiffen i dag er ikke stort annerledes enn datidens skogvokterhund og har fortsatt disse instinktene intakt. Den bjeffer sjelden og den har ikke den drivende hundens jaktinstinkter. Bullmastiffen er heller ikke en hund som er troende til å bite mennesker. Disse egenskapene er med på å gjøre den til den gode selskapshund den er i dag.

Bullmastiffen har aldri blitt brukt i flokk, derfor er miljøtrening blant dyr og andre ting veldig viktig under oppveksten og resten av livet. Den har alltid arbeidet alene sammen med skogvoktere, noe som gjør at den har utviklet en stor grad av selvstendighet. Denne selvstendig heten gjør at hunden besitter en sterk selvtillit. Den er trygg på sin egen dømmekraft. Dette gir Bullmastiffen et ømt og kjærlig lynne, samtidig som den skal være psykisk sterk. I en familiesituasjon vil den lett tilpasse seg familiens rytme.
Den er blid og utadvendt mot barn og voksne, og blir et rolig og behersket familiemedlem. Vaktinstinktet skal ikke inntrenes. Det finnes der ved behov.

At Bullmastiffen ikke er et typisk flokkdyr, gjør at den gjerne opptrer dominant
ovenfor hunder av samme kjønn, miljøtrening er viktig. En Bullmastiff underkaster seg sjelden en annen hund, men det er sjelden den skader jevnbyrdige motstandere i en slåsskamp. Ofte slår den sin motstander i bakken med vekten og viser sin dominans på denne måten.
Bullmastiffen lærer fort, men går fort lei. Man må ta hensyn til dette ved å trene korte og varierte treningsøkter og heller trene oftere. Oppmuntring, motivering og ros er uhyre viktig for en Bullmastiff.
Man oppnår ikke gode resultater ved tvang. Man bør ikke ha noen problemer med å klare appellmerket etter å ha gjennomført et dressurkurs. For å trives med en hund av Bullmastiffens størrelse, kreves det man behersker hunden sin fullt ut. En 60 kilos hannhund uten dressur er ikke det minste sjarmerende. Dressur og god oppdragelse er derfor en selvfølge.
En Bullmastiff krever som alle store hunder daglig mosjon. Den elsker å gå tur, og er en trivelig turkamerat enten man går lange turer i skog og mark eller rusler i en park.
Treningen skal bygges opp forsiktig og rolig. Sykling skal bare foregå i trav, kløv og tralle brukes med fornuft.
Pulk og dyp snø er uegnet på grunn av hundens tyngde. Hunden må selv bestemme tempoet uten å bli presset , da unngår man som oftest belastningsskader.
Levealderen på en Bullmastiff varierer mellom 8 og 10 år, som på de fleste store hunder.
Hofteleddsdysplasi og albueleddsartrose forekommer. Ca 50% av hundene er fri for HD. En del individer har nedsatt immunforsvar, hvilket kan føre til ulike former for infeksjoner. Kneleddene er utsatte pga rasens tyngde, Skader kan forebygges ved å holde hunden slank og i god trim hele livet. En Bullmastiff er som regel ikke ferdig utvokst før den er ca 3 år gammel.

Bullmastiffen trives i all salgs vær, med unntak av sterk varme. Bullmastiffen holder seg rundt eieren på skogsturer og lignende. Den er ingen streifer, og har det ikke med å stikke av.
Bullmastiffen trenger ikke mer fôr enn en vanlig stor hund, men fôret må være av god kvalitet for at den skal vokse riktig. Det er viktig at den er slank i oppveksten og aldri blir overvektig. Av stell så er pelsen lettstelt, ørene sjekkes og holdes rene, munnen sjekkes og klørne må klippes ofte dersom de ikke slites naturlig.
Bullmastiffen er en typisk familiehund. Den knytter seg ikke spesielt til en person, men legger sin elsk på hele familien og hele dens omgangskrets. Bullmastiffen er derfor en lett flyttbar hund bare den får være sammen med familien sin. Vi har ikke mer enn ca 300 individer i Norge, noe som gjør at man på utstilling sjelden ser mer enn 5 – 10 hunder. Derimot avholdes det en gang i året en spesialutstilling for Bullmastiffer hvor det møter 30 – 65 hunder.
Rasen er lite brukt som brukshund, men det er ikke noe i veien for at den kan trenes til å bli en sådan, for eksempel besøkshund, førerhund eller redningshund, eller trene innen FP/BH, agility, lydighet, spor etc.

*
Rasestandard (NKKs sider)

Bullmastiffen finnes i 3 hovedfarger, med nyanser innen hver farge:

Rød Bullmastiff
Brindle Bullmastiff
Fawn Bullmastiff


Bullmastiffens inntog i Norge

Det begynte hos Marit Sunde, den gang kennel Bogerudåsen (senere kennel Bogerudmyra), som i 1969 hentet den første Bullmastiffen fra Finland til Norge. Det var tispa Suojan Sara-Trixie, ”Nanou”,  fra kennel Suojan i Finland, hennes stamtavle var som følgende:

INT NORD CH Suojan Sara-Trixie
Far: SF CH Repoahon Pontus (Morejoy Grandee x Riss)
Mor: INT NORD CH V-70 Casandra of Old Burford (Donn of Kelwall x SF CH V-65-66 Rina)

I 1973 ble Nanou paret med Knightguard Kyle, en engelsk import til Norge. En hannhund fra dette kullet, Bogerudåsen’s Bell, ble paret med Suojan Sitting Bull og fra dette kullet stammer Bogerudåsen’s Vin Rose, ”Jones” født i 1974. I 1974 fikk Nanou sitt andre kull med Fawn-Regal Pablo, en finsk hannhund bosatt i Norge.

I 1977 ble Bogerudmyra Penelope paret med med Buckaan of Oldwell med blant andre Bogerudmyra’s Bodoni som avkom.

I 1978 ble Boegerudåsen’s Ruby Rose (Bogerudåsen’s Bell x Suojan Sitting Bull) paret med Buckaan of Oldwell, en engelsk import til Sverige. De fikk 13 valper.

I 1979 ble Bogerudåsen’s Highland Queen paret med Buchanan of Kelwall (brindle) med resultatet en valp ”Miss Polly”.

Så kom Duralex Fawn Great Gatsby (sønn av Buckaan of Oldwell) inn i bildet, og en tispe fra Kennel Old Burford i Finland: Christabel of Kelwall (import fra England). Hun ble paret med Bogerudmyra’s Bodoni, med blant andre Bogerudmyra’s Lupin som resultat.

I 1982 ble Bogerudmyra’s Dilwara født, etter Bogerudmyra’s Lupin og Bogerudmyra’s Heliopsis.

*